Kontakt oss

Bruk skjemaet til høyre for å kontakte oss.

Webmaster og redaktør - Michael Stensen Sollien / +47 482 43 044

           

123 Street Avenue, City Town, 99999

(123) 555-6789

email@address.com

 

You can set your address, phone number, email and site description in the settings tab.
Link to read me page with more information.

Rødmanke - første roman satt til Vandrerne

Blogg

Norsk forum for rollespill

Rødmanke - første roman satt til Vandrerne

Michael Sollien

I en verden som plages av voldsomme magistormer, vokser ungjenta Nerillia opp uten foreldre. Når hun oppdager at hun har magiske krefter, stilles hun overfor et valg: Skal hun bli hjemme på gården hos slektningene, eller skal hun bli en av de mystiske Vandrerne, som reiser rundt på planeten for å kartlegge verden og løse dens mysterier? Og hva er egentlig koblingen mellom Vandrerne og mordet på foreldrene?

Øivind Stengrundet hviler ikke på laurbærene ved bare å gi ut et rollespill i 2015, men nå skal han også gi ut en roman satt til dette universet. Boka ble skrevet ferdig allerede i 2013, og har "ligget til modning" fram til nå.

Rollespillet Vandrerne ble tilgjengelig for almenheten for bare et par måneder siden. Du kan lese vår anmeldelse av spillet her. Så vidt oss bekjent er dette den første romanen noensinne satt til et norsk rollespill. Med dette blir Øivind historisk i norsk rollespillsammenheng.

Boken kan bestilles nå fra Vandrerne.net for 160kr inkl. porto. Forfatteren har som vane å skrive en liten hilsen i hver solgte bok.

"Kom nå, kom nå, et lite kyss kan vel ikke skade?" Han snurpet leppene sammen og lente seg fram mot henne. Nerillia bet tennene sammen, og sparket ut mot skinnleggene hans. Hun traff midt på, og han hoppet tilbake mens han skrek.

    "Au! Villkatten sparket meg! Hold henne godt, Varterio, dette skal hun angre på!" Hun så at den tredje gutten slang boka hennes fra seg, og skulle til å rope noe til ham, da hun fikk en knyttneve i magen. All lufta forsvant ut av henne, og hun ville ha falt sammen, hadde det ikke vært for at gutten bak henne, tydeligvis Varterio, hadde holdt henne oppe. Smerten var intens, og hun kjente at tårene begynte å piple ut av øyekroken.
    "Sånn, da kanskje du skjønner hvem som er sjefen her?" Den sandhårete gutten løftet opp hodet hennes etter håret.
    "Kanskje gulrotkrøllene dine har gjort at du ikke tenker klart? Ingen kødder med oss! Så, vær snill pike nå, og gi meg kysset mitt." Og med det lente han kjapt fram og satte leppene sine mot Nerillias. Hun prøvde å bøye hodet unna igjen, men denne gangen holdt han henne godt fast. Hun prøvde å sparke ham, men nå hadde han lært, og sto litt til siden så hun ikke kunne treffe ham. Hun forsøkte å få løs armene sine, men de to andre guttene samarbeidet om å holde henne helt rolig. Hun kom seg ikke løs, uansett hva hun prøvde på, og måtte hjelpeløs kjenne at den sandhårete gutten prøvde å knuse leppene hennes med sine. Frykten blandet seg med raseri, og hun lukket øynene og ønsket at hun hadde makt til å gjøre noe, hva som helst.
    Plutselig var det som om hun ikke kunne kjenne kroppen sin lenger. Tankene hennes ble med ett klare og fokuserte, og hun kunne kjenne noe som boblet opp. Det var som om hun dro energien fra alt rundt dem inn i seg selv, og hun visste plutselig at hun kunne bruke denne energien til å skade guttene, til å komme seg fri, til å unnslippe. Overraskelsen fikk henne nesten til å miste konsentrasjonen, men hun tok seg i det og åpnet øynene igjen. Hun så guttenes bevegelser gå sakte, som om de var dypt under vann, og kjente energien bygge seg opp til å slippes ut. Hun så den sandhårete gutten rett inn i øynene, og tenkte på noe ubehagelig som burde skje med ham.
    "Det holder!" De to ordene ble ikke sagt spesielt høyt, men noe med stemmen fikk alle fire til å bråstoppe. Nerillia kjente at energien som hadde bygget seg opp forsvant som dugg for solen, og hun kjente seg plutselig veldig tom. Hun så mot lyden, og fikk se en høy skikkelse i en mørkegrønn kappe. Han tok av seg hetta, og viste fram et værbitt ansikt, med en bestemt mine og iskaldt blikk.
    "La jenta gå!"