Som mange av mine jevnaldrende vokste jeg opp med actionfilmer på VHS. Schwartzenegger, Van Damme, Willis og Stallone var heltene, og James Bond et idol fra tidlig alder. Det har kommet en del spill som har forsøkt seg på action-sjangeren opp gjennom årene, men svært få har prøvd å fange den urealistiske, men elskverdige logikken fra actionfilmene. Det er nettopp det de to italienske spillskaperne Riccardo Sirignano og Simone Formicola i Two Little Mice har satt seg fore. Etter å ha lest gjennom Outgunned synes jeg de har lykkes; ja, nesten lykkes for godt.
I utgangspunktet har ikke Outgunned en egen setting, med mindre du regner actionfilmer som en setting i seg selv. Spillet tar utgangspunkt i at du ønsker å spille et team bestående av klassiske actionfilm-arketyper som leiesoldaten, purken, smartingen, flørten og lignende. Selve plottet er imidlertid opp til deg. Det har også kommet en del tilleggsbøker som lar deg emulere ulike actionfilm-sjangre, som paranormal actionkomedie (les: Ghostbusters), sci-fi-action eller leiemorder-action (les: John Wick). Det eksisterer også en enklere pulp-variant kalt Outgunned Adventure som sies å være nærmere designernes tidligere spill: Broken Compass. Jeg tenker Outgunned absolutt trenger en session 0, hvor du og vennene dine finner på et kult premiss. Deretter lager spillederen et tynt plott, og så er det bare å se hvor det ender. For min del ender jeg opp med kanskje for mange ideer om hva jeg ønsker å bruke Outgunned til. Det skal sies å være et luksusproblem.
Merk: Dette er en anmeldelse basert på første gjennomlesning. Jeg har foreløpig ikke spilt spillet, men planlegger en one-shot som også blir en rekke episoder i podcasten Vertshuset. Anmeldelsen kan derfor bli oppdatert i kommentarfeltet med mine erfaringer fra spillet rundt bordet.
Rolleskaping
Rolleskaping bruker en form for mal-løsning som minner om playbooks fra PBTA eller hvordan man lager roller i The One Ring. Det er ikke særlig dypt, men det ser ut til å ville gå kjapt. Merk at ingen kan spille samme rolletype, noe som gir veldig tydelige og forskjellige roller i teamet, nesten som i A-Team eller The Expendables. Jeg digger at man skal skrive opp en one-liner, men det er litt skuffende at den ikke har noen spillteknisk effekt. Det kan du for så vidt legge til selv. Det finnes noen meta-currencies som kan gis for godt rollespill, og spør du meg, burde en velplassert one-liner absolutt kunne gi Adrenaline- eller Spotlight-poeng. (PS! Nå har det seg slik at man faktisk kan få spotlight-poeng ved å spille på catchphrases eller rollens «flaw», men jeg fikk nok ikke med meg denne regelen ved første gjennomlesning. Dette viser jo kanskje mest av alt at man gjør det smart i å gå over en regelbok mer enn en gang før man spiller)

Grunnsystemet
Grunnsystemet var det som først trakk meg til spillet, for det virker både morsomt rundt bordet og, så vidt jeg vet, ganske originalt. Du bruker en håndfull D6, og målet er å rulle like tall. Du kan kjøpe spesialterninger til spillet, men jeg ser ingen grunn til å gjøre det annet enn for stemningens skyld. Selve verdien på terningene, eller symbolene på spesialterningene, har ingen betydning, bortsett fra i noen tilfeller med enere (snake eyes). Får du et par, oppnår du en ‘basic success’. Tre like gir en ‘critical success’, fire like en ‘impossible success’, fem like en ‘extreme success’, og med seks like får du en såkalt ‘jackpot’. Spilleder ruller ikke terninger i det hele tatt, så spillet er helt ‘player-facing’, noe som treffer veldig godt på denne anmelderens spillsmak. Spillederen setter en vanskelighetsgrad, og deretter er det opp til spillerne å gamble seg frem til best mulig resultat ved å kaste om de terningene som ikke ga par. Lykkes du ikke med omkastet, mister du en av suksessene dine. Dette skaper en tydelig risk/reward-dynamikk i terningsystemet, noe jeg synes passer perfekt til et neglebitende action-rollespill som dette. Faktisk minner det meg veldig mye om mitt egenutviklede Dragepust-system i den forstand at terningspillet i seg selv er engasjerende (ikke for å mele min egen kake for mye).
Dødsrulett
I Outgunned har både rollene og motstanderne en verdi i grit, spillets versjon av hitpoints. En rolle kan miste grit i kamp, som resultat av et mislykket dangerous roll, eller ved såkalte gamble-kast. Det er her enerne på terningene betyr tap av grit. Når du mister nok grit, kan du også pådra deg tilstander (conditions) som trekker fra på enkelte kast. Er du nede på ditt siste poeng med grit, får du i tillegg ett poeng med adrenaline — svært passende for en over-the-top actionfilm. Helten har fått enorm juling, men med en siste desperat handling klarer han eller hun å komme seg unna med livet i behold.
Skulle uhellet likevel være ute, og rollen går tom for grit, er det tid for å spille dødsrulett. Da ruller du en terning. Du starter spillet med én kule i kammeret (av seks) og må rulle høyere enn antall kuler for å overleve. For hver gang du må spille denne ruletten, markerer du en ny kule i kammeret. Her hadde jeg definitivt blitt fristet til å kjøpe inn en lekepistol og gjenskape scenen fra Hjortejegeren.
Dersom helten bites the bullet (dessverre ikke en terminologi fra spillet), kan rollen kun reddes dersom noen bruker en spotlight for å gripe inn. Hvis ikke, forsvinner rollen ut av scenen. Spillet foreslår at rollens skjebne holdes litt åpen, slik at det er mulig å la rollen dukke opp senere på et passende tidspunkt.
Her krangler spillet litt med mine egne preferanser om at døden i rollespill bør føles reell og fryktinngytende, men samtidig er dette helt i tråd med actionfilmsjangeren. John Wick stuper skutt ned fra et hustak mellom to filmer, og alt som trengs er en treningsmontasje før hevntoktet fortsetter. Det er fullstendig usannsynlig, men likevel noe vi filmfans gladelig aksepterer. Du kan selvsagt hacke dette systemet om du ønsker å gjøre spillet mer dødelig, men kanskje er det like greit å bare godta at akkurat i dette spillet er døden en sjangerklisjé, ikke en absolutt slutt.

Jeg nevnte tidligere at systemet minner meg litt om Dragepust, og jommen finner jeg paralleller i hvordan fiender er løst her også. De består av et gitt antall grit, vanskelighetsgrader for angrep og forsvar, samt noen enkle spesialevner. Du får en rekke templates å velge mellom, som kan representere alt fra en gjeng gangstere til hovedskurken, uten at det blir særlig mer crunchy. Dette liker jeg godt, og jeg ser hvordan det hjelper spillederen å improvisere actionscener uten mye bokføring.
Det finnes også enkle regler for kjøretøyjakt, som bygger på de samme risk/reward-mekanikkene. Du kan kjøre fort, men da risikerer du å skade fartøyet. Jeg går ikke i detalj her, siden det bare er en variant av det allerede beskrevne terningsystemet.
Oppsummering
Før denne anmeldelsen blir altfor lang, vil jeg oppsummere med å si at Outgunned ved første gjennomlesning virker som et spill som først og fremst er laget for én ting: å være gøy. Yatzee-mekanikken i terningsystemet gjør for actionsjangeren det samme som Jenga-tårnet gjør for skrekksjangeren i Dread — et nesten diegetisk grep for å emulere spenningen i en intens actionfilm.
Hvis jeg skal trekke frem et svakt punkt i reglene, er det at det finnes ganske mange spesialevner og lignende som enten må læres utenat eller slås opp underveis. Det kan fort gjøre spillet mer knotete enn nødvendig, særlig for de som er vant til mer strømlinjeformede spill i indie-sfæren. Litt som Star Wars-spillene fra Edge/Fantasy Flight: det ser lett ut på overflaten, men så baller det på seg med unntak og spesialtilfeller etter hvert som du setter deg inn i reglene. Heldigvis finnes det god støtte i form av spillederskjerm, kort og helt sikkert en quick-reference for å holde styr på dette.
Spillet legger ikke særlig vekt på å støtte lengre kampanjer, og bruker lite plass på å gi verktøy for det. Til gjengjeld passer det utmerket til minikampanjer eller one-shots, og det er akkurat det jeg ønsker meg fra dette spillet. Jeg tror nemlig, i likhet med actionfilmsjangeren, at Outgunned gjør seg best som korte, intense opplevelser fremfor langdryge episke historier. Akkurat som med Die Hard og Rambo er det tross alt den første filmen som er best.
Outgunned hos Two Little Mice: https://twolittlemice.net
Første spilløkt med Outgunned ble gjennomført med Martine, Michael, Greger og Emil som spillere. Opplevelsen var svært positiv. Som med de fleste spill med over gjennomsnittet mange regler, er det mye å holde styr på første gang man prøver et nytt system. I etterkant ser jeg at jeg kunne skrudd opp vanskelighetsgraden med sterkere motstandere, og jeg tok aldri i bruk «conditions», noe jeg absolutt kunne gjort.
Outgunned er nok et system som virkelig skinner når man føler man kan «språket». Etter en session føler jeg likevel at jeg fikk god dreis på det grunnleggende, og jeg gleder meg til å spille det igjen.