Anmeldelse av Jim Henson’s Labyrinth: The Adventure Game

Jim Henson, som stod bak de elskede Muppetene og Fraglene, lagde to relativt mørke filmer på åttitallet: The Dark Crystal og Labyrinth. Tilfeldigvis er det blitt laget rollespill av begge disse skumle filmene for barn, og jeg har vært så heldig å få prøve Labyrinth: The Adventure Game, med min bror som spilleder-debutant.

Skaperne hos River Horse, Ben Milton, også kjent som Questing Beast, og Jack og Chris Caesar, gikk inn for å lage noe som skulle passe for nybegynnere. Broren min hadde googlet seg frem til at dette var en fint spill å starte med. All honnør til broren min, som vet godt at jeg har spilt rollespill i over 30 år. Det hadde nok gjort meg smått stresset å skulle ha meg med som spiller i debuten, men han tok det med knusende ro.

Rollelaging

Det er uhyre lite man trenger for å lage en rolle. Man kan velge mellom noen ulike fantasyraser, slik som «horned beast» eller «worm», eller spille et menneske som har forvillet seg inn i labyrinten. Vi valgte å spille mennesker og lagde en liten bakgrunnshistorie om hva som hadde blitt stjålet av Goblinkongen (spilt av David Bowie i filmen), hvorfor det var viktig å få det tilbake, og hvordan vi havnet i labyrinten. Dette grunnpremisset er likt for alle runder med Labyrinth.

Mennesker har fordelen av at de får to positive trekk (traits) til å begynne med. Etter å ha valgt to positive trekk, «singing and dancing» og «running and jumping», valgte jeg det negative trekket (flaw) «overconfident». Rollen min ble hetende Brad Wilson, en 20 år gammel gatepøbel med et hjerte av gull. Det var alt som skulle til for å begynne å spille.

Reglene

Det var artig å se hvor likt dette systemet er det norske Sølvhjerte av Karl Otto Kristoffersen. Det er helt klart at den norske designeren og de som står bak Labyrinth har hatt noen av de samme tankene.

For å klare et handlingskast kaster man en vanlig sekssidet terning. Det følger med to stykker i boken, skjult i en lomme i selve sidene, og man må få likt med eller høyere enn et måltall som øker med vanskelighetsgraden. Dersom man har et positivt trekk som spiller inn, får man rulle to terninger og bruke det beste resultatet. Dersom et negativt trekk spiller inn, ruller man to terninger og bruker det laveste resultatet. Dersom både et positivt og et negativt trekk spiller inn, kaster man bare én terning.

Disse reglene er oppsummert på et bokmerke som følger med. Slikt er bare glimrende.

Det finnes ingen «hit points» her, så man risikerer aldri å dø. I stedet har spillet en klokke som går. Man har 13 timer på seg til å komme seg gjennom labyrinten og konfrontere Goblinkongen, og tiden går fremover dersom sceneanvisningene sier det. I en scene vi spilte ut, kunne vi vinne tilbake en time ved å gjøre et lite «mini-game» som bestod i å gjenta noen fraser spillederen leste opp. Sånt er moro og gir variasjon til spillopplevelsen.

Eventyret

Selve eventyret tar opp mesteparten av boken og består av mange små scener og områder. Hver gang man går videre, ruller spillederen en terning og blar så mange sider fremover før scenen spilles ut. Eventyret er delt inn i kapitler som alle representerer ulike, større seksjoner av labyrinten, slik som steinveggen og hekkelabyrinten, og til slutt Goblinkongens slott. Dersom terningkastet resulterer i at man blar seg inn i et nytt kapittel, skal man i stedet begynne på scene 1 i det nye kapittelet.

Dette betyr at man kan spille Labyrinth flere ganger og få en helt annen rute og opplevelse enn forrige gang.

Scenene utspiller seg for det meste som gåter man må løse for å komme seg videre, akkurat som i filmen. Det var her spillet sluttet å være 100 % nybegynnervennlig. Det er en del informasjon i disse scenene, og det kan bli litt krevende å spille dem ut på sparket. Skal man lese seg opp på alt dette på forhånd, krever det ganske mye lesing.

Broren min syntes dette var krevende, og han synes det var litt ubehagelig å ikke føle at han hadde helt kontroll da han ikke rakk å finlese scenene før vi skulle spille dem. Det er jo en del av utdanningen til å bli en god spilleder å kjøre et eventyr uten å ha lest det godt nok på forhånd, så det er like greit å få den opplevelsen ut av veien.

Jeg ville nok anbefalt å lese gjennom det meste på forhånd, eller eventuelt rulle «progresjonen» før spill, slik at man får mulighet til å forberede akkurat de scenene som inngår i kveldens spilløkt. Vi spilte gjennom syv ulike scener, og dette ga oss omtrent tre timer med spilletid. Jeg aner at det vil ta noen få kvelder, eller en skikkelig lang økt, å bli ferdig med hele eventyret.

Det er også mulig å rekruttere en NPC eller to for å få hjelp videre, men de forlater deg straks du kommer til et nytt kapittel. De er nemlig svært redde for Goblinkongen og vil ikke våge seg lenger enn sitt eget område.

Konklusjon

Labyrinth: The Adventure Game er et veldig godt, regellett og kompakt spill og eventyr i ett. Det krever likevel at spillederen leser seg opp på forhånd for at det skal flyte godt.

Spillet er fryktelig lineært, men samtidig passer denne lineariteten godt for nye spilleledere som fort kan bli overveldet av å holde rede på kart, monster-statistikker og tilfeldige møter. Her får man et enkelt system, et ferdig eventyr og en ganske tydelig ramme for hva man skal gjøre. Det er en veldig begrenset opplevelse, men det at man ruller seg videre inn i boken er et genialt grep som likevel gir grunn til å kjøre spillet flere ganger fra start.