R.I.S.K. 2026: Forfedre – Chris de Vries Enger

Ingrediens brukt: Røtter

Dette er et spill om å være noens forfar eller formor. Det vil si: en ånd, et gjenferd eller en beskytter fra det hinsidige, som skal våke over sine etterkommere i deres vanskelige situasjoner, og forhåpentligvis gi dem den styrken som kreves for å tåle hva en slags utfordringer etterkommerne møter.

Måten man kan hjelpe sine barnebarns barnebarn på, er ved å låne ut noen av de talenter og evner man hadde når en selv var i live. En romersk legionær kan eksempelvis skjenke bort evnen til å tåle lange marsjer. Eller en sjøulk fra 1400-tallet kan la sin arving midlertidig skjønne hvordan en følger stjernene.

Dette er ingen enkel oppgave. For hva har nå egentlig en stammekriger fra det mongolske høylandet egentlig å tilby en 22-årig utvikler i Paris anno 2026? Eller hva er det en viking fra det kalde nord, kan hjelpe en vordende fitness-influenser med? Forfedre og formødre må forsøke etter beste evne å være til hjelp, i en verden de ikke kan gjenkjenne. Feiltrinn og bommerter må forventes. Men kanskje – kanskje – kan man gjennom prøving og feiling lede sine arvinger til et bedre liv?

Hjem › Forum › R.I.S.K. 2026: Forfedre – Chris de Vries Enger

  • Dette emnet har 1 svar, 2 deltakere, og ble sist oppdatert 1 måned siden av Varrishan.
Viser 1 svar (av totalt 1)
  • Forfatter
    Svar
  • #4164
    Varrishan

      God innledning, liker umiddelbart konseptet. Gøy også at vi tydeligvis tenkte ganske likt med bidragene, så kanskje ikke så rart at dette falt i smak ved første stund.

      Gjennomgående lettfattelig og jordnært språk gjennom teksten, fin driv. Rollemekkingen er forståelig, og jeg liker åpenheten, men det kan også kanskje også bli litt for åpent for tolking til tider, spesielt i forhold til ferdigheter og hvor sterke eller svake de er? Hadde kanskje hatt godt av litt mer struktur her, slik at rammene ikke føles alt for flytende.

      Jeg har to bekymringer. Jeg er litt bekymret for at begrensningen med at rollenes ånder kun kan påvirke deres etterkommere og ikke faktisk bestemme over dem kan fort oppleves vel restriktiv? Jeg vet ikke hvor mye agens man føler man gjerne da har som en rolle, når handlingen stort sett spilles ut av spilleder, selv om rollene selvsagt kan påvirke hvordan.

      Min andre bekymring går nettopp på spilleder; det virker litt på meg som hen får veldig mye ansvar her, og delegering å jobbe med. Etterkommerne er jo én del av det, men også det å hele tiden vurdere hvor godt en ferdighet eller sjelsevne passer og hvor godt (med potensielt hele 5 sjekkpunkter å gå igjennom + situasjon! Det er ganske mye å vurdere!). Det virker da også som om – og teksten påpeker at det nok er tilfelle – man oftest vil havne på delvis match, og derfor stadig havne i nye komplikasjoner; noe også spilleder synes å være ansvarlig for å koke opp. Det høres potensielt ut som ganske mye ansvar!

      Uansett er veldig spennende bidrag, kunne tenkt meg å teste dette for å se hvordan det føles å faktisk spille.

       

       

    Viser 1 svar (av totalt 1)
    • Du må logge inn for å svare på dette emnet.
    Skroll til toppen