Ron Edwards’ Sorcerer, helt klart. Det var bare det andre rollespillet jeg kjøpte (og det første for egne penger), og jeg oppdaget det helt på måfå på tur til Bergen i ungdomsårene. Det åpnet virkelig opp øynene mine for hva rollespill kunne være; sykt nifst, engasjerende, og altoppslukende – og ikke minst nyskapende for tiden. Selv om det ikke spilles så mye lenger, synes jeg det har holdt seg vanvittig godt.

Må også nevne norske Fabula selvfølgelig, som var min første virkelig store opplevelse med rollespill. Hadde testet DnD før det, men det var en muskedunder hvor alle døde og det handlet kun om kamp, så den opplevelsen satt seg ikke så veldig. Med Fabula satt det.