januar 30, 2023

Anmeldelse av Xas Irkalla

The world shudders like some great beast lanced in the heart. Wounds open in the ground. Serpentine silhouettes strike out from the dark fissures, swallowing reality with each lunge. The sky is torn apart, collapsing like a burst dam, spewing ink from beyond. Every sign of life becomes foam and flotsam in a black acid bath of extinction, until only one being remains. The lone survivor is pulled through the flood and into the abyss.

James Vail – Xas Irkalla

Jeg har alltid vært glad i det mørke og makabre i film, kunst og musikk, og etter alt å dømme er James Vail, forfatter av Xas Irkalla, også glad i de samme tingene. Til forskjell fra Mörk Borg sniker det seg ikke inn noe satirisk her. Det er bekmørkt, nihilistisk og håpløst. Du leser boka med stearinlys tent og Darkthrone på stereoen.

James Vail illustrerer og skriver Xas Irkalla på egenhånd

I Xas Irkalla spiller du en «endling». Som en endling er du den siste gjenlevende fra din dimensjon, og du ble fraktet til Irkalla av en telepatisk entitet kalt «Eye Upon the Throne». Det ble også resten av rollene. Selv om dere kommer fra vidt forskjellige dimensjoner er dere telepatisk knyttet til hverandre, forstår hverandre, kjenner hverandres smerte. Telepaten som hentet dere er død, men fragmenter av dens sinn lever videre i dere alle. Dere har nettopp bråvåknet opp i en surrealistisk verden av aske og smerte hvor ulike virkeligheter siver inn gjennom sprekker, og da dimensjoner siver inn her forandres landskapet stadig. I svære byer fører de mektige Arkitektene krig ved å virkeliggjøre marerittene til sine telepatiske slaver, i villmarken rår fryktelig mareritt og kannibaler, og i veldige labyrinter kan det eksistere egne univers med egne regler for hva som er opp og ned. Når en endling dør tar en ny endling han eller hennes plass. Denne endlingen bærer med seg fragmenter av minnene til den forrige, og slik fortsetter en syklus av død og gjenfødelse, helt til endlingene finner en vei ut av Irkalla.

Kickstarter-video med sjefen sjøl

Strain-systemet

Spillet bruker et eget system kalt Strain, som grunnleggende er ganske likt det man finner i Blades in the Dark. Når spilleder ber deg om å rulle velger du om du skal rulle 1, 2 eller 3d10. Du ønsker å få 10 på terningen med høyest resultat for å lykkes komplett. Dersom en av terningene viser 1 legges antall terninger du kastet til på ditt stress-nivå (stress begynner på 3).

Eksempel: Jeg ønsker å slå beistet i hodet med knokkelen jeg har i hånden og jeg bruker hele 3 terninger på dette. Mitt resultat er 10, 5 og 1. Jeg klarer en komplett suksess, men jeg legger til 3 på Stress da en av terningene viste 1.

Et resultat på 9 eller lavere er en delvis suksess med en komplikasjon så lenge du ikke ruller likt eller lavere enn din nåværende «stress». Rullet du likt eller lavere enn ditt stress-nivå feiler du katastrofalt. Når du feiler katastrofalt øker din «Doom-rating» (starter på 10%), som brukes til D100-kast for å se om din rolle avgår med døden.

Spesialiteter kan hjelpe deg med bonuser til kastene dine. Disse begynner veldig brede, men ved å kaste godt blir dine spesialiteter mer definerte, og du lærer mer om din rolle. I narrativet fungerer det som at din rolle husker mer om dens fortid.

I kamper får man 3 terninger i potten ved kampens start, og 1 ny terning i starten av spillernes runde og i starten av spillederens runde. Det betyr at man må være strategisk med hvor mange terninger man bruker så man ikke står igjen med bare 1 terning å beskytte seg med når spilleder angriper med sine biroller.

Alt i alt virker dette systemet å virkelig støtte opp under den mørke og håpløse stemningen spillet forsøker seg på. Foruten det grunnleggende reglene jeg nettopp har skisset opp har du regler for å starte små samfunn, bygge improviserte våpen, magi og et slags endemål i at rollene kan bli arkitekter selv. Klarer de å stoppe den evige syklusen av smerte de er fanget i?

Blir det for mørkt?

Xas Irkalla deler DNA med Kult Divinity Lost med sine paralleller til gnostisisme, og det er blottet for satiren til Mörk Borg. Selv synes jeg det er forfriskende at et spill våger å være så ubeskjedent mørkt, men jeg forstår godt at dette ikke treffer alle. Det ligger en verdi å spille noe som i utgangspunktet er mørkt og ubehagelig. Kanskje det gir en større takknemlighet for de gode tingene en selv har i livet? Gjør jeg det for å ufarliggjøre de virkelige mørke tingene jeg har opplevd og sikkert også vil oppleve senere? Slik føler jeg de mørke utrykkene spiller inn på mitt liv. Hva med deg?

James Vail har laget et spill jeg mistenker er veldig personlig. All tekst, layout og artwork er av mannen selv. Akkurat layouten burde han satt bort til noen andre. Det er nemlig ikke særlig pent satt opp med tekst som har for liten linjeavstand og noen rare formateringsvalg. På sett og vis bidrar det til inntrykket av at dette på ingen måte er et produkt for massene. Noen regler kunne vært bedre forklart, og det er en del ting som ikke er like tydeliggjort som det kanskje burde vært. At det ikke er perfekt er i seg selv et stilvalg; Dette er kassetten med det ukjente svartmetall-bandet bak disken i butikken til Øystein Aarseth.

Spillet er for tiden ute av vanlig trykk, men det er tilgjengelig på PDF og Print-on-Demand hos DriveThruRPG

https://www.drivethrurpg.com/product/237322/Xas-Irkalla

Actual play fra McStabber Studios

2 tanker om “Anmeldelse av Xas Irkalla

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.