av Få spill har så stort crossover-appeal som Fiasco. Man kan si det til dels er et rollespill, til dels impro, til dels workshop for forfattere og filmskapere. Det er et spill hvor man med minimalistiske regler lager en gedigen fiasko, typisk for filmene til Coen-brødrene.
Spillet kom først ut i 2009, og er skrevet av Jason Morningstar, en norgesvenn om rollespillmiljøet har noen. Boken er på beskjedne 132 sider, hvor selve reglene tar 60 sider. Resten av boken er satt av til spillsett (playset), som kan forklares som ulike miljøer man kan sette spillet til, og et eksempel på en spillekveld. Boken er softcover, noe som gjør den økonomisk forsvarlig. Du får boken for rundt 200 kr hos Outland, men det er også mulig å bestille fra Bullypulpitgames.com, Spillsjefen.no og som PDF hos Drivethrurpg.com. Siden dette er et spill hvor reglene er veldig lette å huske, og behovet for å referere til regelboken blir minimal, er boken like god som digitalt kjøp som fysisk.
Av ekstrautstyr må du sørge for å kjøpe inn post-it lapper, blyanter, hviskelær og to sett med omlag 12 terninger i to ulike farger. Spillet egner seg for 3-5 spillere, med en sterk anbefaling om 4 spillere. Antallet spillere vil påvirke spillets lengde og tempo i stor grad.
Det er vanskelig å snakke om reglene uten å ta med alt, rett og slett fordi de er så få. Du får presentert et ganske stilisert overblikk over reglene her i anmeldelsen.
Når man spiller Fiasco er det første man gjør å bestemme seg for et spillsett (playset) man skal begi seg ut på. Boken har inkludert fire: et er satt til en sørstatsby, en i ville vesten, en til en typisk amerikansk forstad, og en omhandler en forskningstasjon i Arktis. Det finnes tonnevis av andre spillsett på nettsidene til spillet og ellers rundt om på nettet. Et spillesett består av mange ulike elementer som er typisk for visse sjangre, miljøer og temaer. Disse elementene vil være med å skape en eksplosiv kombinasjon av betente forhold, sjalusi, kriminelle hensikter og skjulte agendaer mellom rollene.
Set-up
Spillets første fase kalles Set-up, og det er nå dere skal lage rollene og premisset for historien. For hver spiller som deltar skal man plukke fram to svarte og to hvite terninger (andre farger går også. Det viktigste er at det er to forskjellige). Disse samles i et pott, og kastes sammen i en haug på midten av bordet. Spillerne får så etter tur plukke en terning. Spillsett består av ulike kategorier, som f.eks: Relationships, Objects, Needs og Locations. Man begynner med Relationships, for dette er det viktigste for at spillet skal fungere.
Hver brede kategori har seks varianter, som korresponderer med terningen man velger. f.eks kan Relationships være delt inn i 1. family, 2. crime, 3. showbiz, 4. community, 5. love, 6. sick. Når spilleren har valgt, kan han skrive dette ned på en lapp, og legge den mellom seg og en annen spiller til venstre eller høyre ved bordet. Da har han etablert at disse rollene har den typen forhold; men det er fortsatt noe vagt. Hver type forhold har seks ulike detaljer, som neste spiller kan bestemme når det er hans tur til å trekke terning. Disse detaljene er også nummerert fra 1 til 6, og brukes til å utdype, f. eks hva slags forhold de har med hverandre. Kanskje er de et forelsket ungdomspar, kanskje er de et ektepar på randen av skilsmisse?
Set-up er ferdig når alle terningene er brukt, og alle har minst en post-it lapp med et forhold mellom rollene til spillerne til sin venstre og høyre. Man sitter igjen med et intrigekart hvor de fleste rollene er bundet til hverandre på et vis. Noen har noen felles mål de ønsker å oppnå, noen har et spesielt sted de møtes på, men alle er dømt til fiasko. Det hele kan minne om en formalisert brainstorming for en svart komedie, og det er lett å se hvorfor skuespillere og forfattere liker dette spillet.
La fiaskoen begynne
Del 1 av selve spillet begynner med at alle terningene kastes på nytt på midten av bordet. Etter tur får hver spiller en scene hvor deres rolle er i fokus. Man har da valget mellom å etablere scenen, altså bestemme hvor, når, og hvem, og hva rollen vil oppnå, eller man kan velge å bestemme scenens endelige utfall, og la de andre spillerne etablere scenen for deg.
Hvis man velger å etablere selv begynner man som regel med å se på elementene som allerede ligger på bordet, og fortelle rundt det. Hvis man trenger ekstra roller kan man trekke inn de andre rollene, eller gi noen ansvar for en birolle. Det er sjelden man trenger å holde en monolog for de andre rundt bordet. Det er naturlig å trekke inn de andre rollene i spillet.
På et passende tidspunkt skal de andre spillerne plukke opp en hvit terning eller svart terning fra fellespotten. De trekker en hvit terning om de vil at scenen skal lykkes for rollen, eller en svart om de ønsker at den skal ende uheldig for rollen. Dette er samtidig et tegn for de som deltar i scenen om at de har holdt på lenge nok, og et ønske om at de skal komme til en konklusjon.
Vi erfarte at det er ganske viktig at du meddeler for gruppen hva rollen din ønsker å oppnå med scenen. Da er det lettere for de andre å vurdere underveis om man ønsker at rollen skal oppnå målet sitt eller ikke. Noen av scenene endte litt midt i mellom, og vi ble litt usikre på om scenen fikk et lykkelig utfall, selv om terningen viste noe annet. Det ødelegger ikke spillet om dette skjer noen ganger, men det kan være greit å være litt tydelig med hva man vil oppnå.
Om man sliter litt med inspirasjon til hva scenen skal handle om, kan man la de andre spillerne etablere. Da får du ansvaret for å bestemme hvilket terning som skal plukkes opp, og kan selv komme med den slutten du ønsker for scenen.
I første del av spillet gir man bort terningen man får i scenene sine. Det du trenger å vite er at det er uheldig å ha likt antall hvite og svarte terninger når spillet går mot slutten.
Tilt
I Coen-filmen Burn After Reading går alt skeis midtveis. Det skjer når Brad Pitt får en kule i panna idet han gjemmer seg i skapet til en CIA-agent. Denne formen for dramatisk vendepunkt kaller spillet for The Tilt.
Når halvparten av terningene er brukt opp, ender del 1 av spillet. Det er på tide å konsultere tilt-tabellen. Nå skal noen nye elementer plukkes, men disse er allemannseie, og er ikke knyttet opp mot noen spesielle roller. Disse kan for eksempel være: «something precious is on fire», «Death, after an unpleasant struggle» eller «Betrayed by friends». Del 2 handler om å tolke disse nye elementene og bruke dem til å skape mest mulig kvalme og fanteri. De store planene som ble lagt i første del begynner å rakne, folk dør og forhold sprekker. Terningen som plukkes i dine scener må du beholde, så nå er det litt skumlere å la de andre spillerne bestemme utfallet av scenene dine. Problemet er at om du lar dem etablere, kan jeg nesten garantere deg at de setter deg i utrolig kinkige posisjoner.
Når alle terningene er fordelt til de ulike spillerne begynner siste del: Etterspillet (Aftermath).
Etterspillet
Denne siste delen av spillet samler alle løse tråder, og avgjør den endelige skjebnen til de ulike rollene. Underveis i spillet har man opparbeidet seg et visst antall hvite og svarte terninger. Man kaster så de hvite og svarte terningene hver for seg, og trekker den laveste summen fra den største. Jo lavere poengsum du sitter igjen med, jo mer grusom skjebne møter din rolle i etterspillet. Hvordan skjebnen fortoner seg finner du ut ved å konsultere Aftermath-tabellen. F. eks. hvis du sitter igjen med svart 1:
«The worst thing in the universe This probably doesn’t include death, since death would be way better than whatever this is. Be creative and don’t settle for the first “worst” thing that comes to mind – there’s something darker, more awful, more wretched in there somewhere.»
Når alle har tittet på sitt resultat på Aftermath-tabellen skal man etter tur plukke opp en av sine terninger, komme med et utsagn om hva rollen gjør, og så legge terningen tilbake på midten av bordet. Disse utsagnene skal styre rollen mot skjebnen fra Aftermath-tabellen. Når alle terningene er brukt slutter spillet, og man sitter forhåpentligvis igjen med en knallsterk, fantasifull historie.
Hvorfor er det så bra?
Mye av grunnen til at Fiasco fungerer så godt ligger i at det ikke gir noen store føringer på hvordan man spiller ut scener. Det er helt opp til spillegruppen om man ønsker å fortelle i førsteperson, bruke mye tid på detaljer, ha lange dialoger eller ha med et stort galleri med biroller. Det gjør at ting blir veldig intuitivt, selv om det kan være litt vanskelig å hoppe inn i spillet hvis man er litt sjenert. Spillet egner seg veldig godt for folk som ikke kjenner til rollespill fra før, for det er lett å ta inspirasjon fra film, teater og TV. Faktisk tror jeg det er hardbarka rollespillere som får størst problemer med å omstille seg.
Reglene fortoner seg nesten som ritualer eller barneleker, og kan virke neste banalt enkle for de som kommer fra tunge greier som D&D og Warhammer. Da jeg spilte spillet var jeg først litt stresset over om det var nok regler og føringer i spillet til å garantere en ordentlig fiasko. Det er vanskelig å si om vårt spill ble til på grunn av spillernes forventninger, eller om det var reglene som gjorde at vi endte med Yakuza-drap, et handikappet spedbarn, og en påtent sportsbil. Jeg tror muligens det er en kombinasjon. Set-up delen av spillet pirrer det fandenivoldske hos spillerne, og man ender opp med å spille, ikke for å vinne, men heller å tape med stil. Mye stil.
Siden Fiasco gir avsluttende historier, og tar omlag 3 timer å spille gjennom, er det ypperlig som avbrekk, eller man kan bruke det som alternativ til brettspill for sosiale sammenkomster.
Hvis du vil se nærmere på hvordan spillet er, kan du laste ned denne kortversjonen, og ta en titt på Tabletop-episodene under.
