av Før jeg setter ordentlig i gang med denne anmeldelsen må jeg innrømme et par ting. Jeg elsker Vampire: The Masquerade mer enn jeg elsker rollespill. Jeg har to eksemplarer av grunnboka jeg kjøpte i 1995; en er til for å brukes, den andre skal jeg bevare så lenge jeg kan, uberørt. For meg er Vampire tilnærmet religiøst. Derfor er det med skrekkblandet fryd jeg leser gjennom en ny utgave som oppdaterer regler og min dyrebare World of Darkness.
Kontrovers
I forkant av utgivelsen av denne utgaven var White Wolf Publishing fokus for en kontrovers. En blogger hevdet i en lang kronikk at White Wolf bevisst markedsførte denne utgaven til «alt-right», nazister og annet pakk. Det kan alle som leser boka kjapt avkrefte. Det står i klartekst at Vampire ikke er ment for dem. Boka er om mulig den mest inklusive rollespillboken jeg har lest. Sånn, da er det ute av verden. Jeg håper det ikke har forsuret din glede over denne utgaven.
Mennesket mot metaforen
Skal jeg oppsummere Vampire: The Masquerade 5th Edition så er det «menneske mot metaforen». Mennesker er både næringskilden, de største fiendene, og det som holder deg fra å miste deg selv. Vampyren har og vil nok alltid bli brukt som en metafor for menneskets trang til å undertrykke og nære på de svakeste.
En ny mørk verden
White Wolf tok livet av sine egne spill rundt 2004 for å erstatte de med nye utgaver. Dette ble gjort med at undergangen faktisk skjedde; I Vampire sitt tilfelle med boken: Gehenna. Disse nye spillene (f.eks Vampire: The Requiem) ble aldri så populære som de originale spillene, og var nok mye av grunnen til at selskapet etterhvert skulle gå dukken. Folk fortsatte å spille Vampire: The Masquerade, Werewolf: The Apocalypse og deres avarter som om undergangen aldri skjedde. I Vampire: The Masquerade 5th Edition er det tvilsomt om undergangen faktisk skjedde, om den er godt i gang, eller om den bare er utsatt.
En gang etter 11. September 2001 ble enkelte agenter i CIA, FBI og MI6 klar over at vampyrenes eksistens. En ny inkvisisjon ble igangsatt, og med det ble vampyrene tvunget dypere inn i skyggene enn de har vært på lenge. Den globale vampyrsekten Camarilla skylder på de unge anarkistene og har kastet dem ut på gaten, og i natt er Camarilla en lukket elitistisk klubb. Sekten Sabbat har forlatt den vestlige verden til fordel for midtøsten, og kjemper i det som blir kalt The Gehenna Wars. Dette gjøres i skjul av konfliktene som foregår der, og de jakter på de aller eldste i vampyrslekten som sover en lett søvn under bakken. Kanskje på grunn av dette har de aller eldste vampyrene i Camarilla også kjent et kall mot midtøsten. Det hevdes det er deres forfedre som kaller dem til seg for å forsvare dem mot Sabbats korstog. Dette maktvakumet gir plass til yngre vampyrer til å finne en plass i Camarilla eller blant anarkistenes rekker. Maskeraden er viktigere enn noen gang i et overvåkningssamfunn med kameraer på hvert gatehjørne, og den andre inkvisisjonen er bevæpnet med droner, flammekastere og fosfor-granater. Burner-telefoner og brevduer er tryggere enn å sende en SMS.
Mye er forandret siden sist, men forandringene gir muligheter for spillerne til å være ordentlige deltagere i konfliktene, ikke bare undersåtter til mektigere vampyrer. At Sabbat er skjøvet litt under teppet igjen gjør spillet litt mindre politisk komplisert. Vi kan forvente at de kommer tilbake senere uansett.
Estetikken
Det første som slo meg med gamle Vampire var hvor lite nerdete det så ut. Det var punk, goth og heavy metal og elegant på samme tid. V5 er også en veldig pen bok. Fotografier og en renere layout har erstattet den nå noe utdaterte goth-rock estetikken fra tidligere, og når du blir vant til det, vil du også kanskje se hvor effektivt og inspirerende dette er. Mye av appellen i Vampire har alltid vært tanke-eksperimentet «kan vampyrer eksistere uten at vi vet om det?». Når kunsten i boka er fotografier blir denne tesen mer troverdig, mindre «fantasi», mer virkelig. Det er likvel noen feilskjær her. Ekspresjonist-maleriene til Sarah Horrocks passer dårlig inn, og jeg skulle ønske de ble spart til en Toreador-klanbok. En del konseptkunst som var ment til det kansellerte World of Darkness MMO-en har endelig fått et hjem, men jeg skulle nok ønske disse også var fotografier for å holde det mer stilrent.
Tilbake til start
Det er tydelig at White Wolf har hatt lyst til å begynne på nytt. Vampire ble altfor komplekst og overlesset med klaner og «lore» gjennom 90tallet til at en nybegynner kunne plukke det opp uten å bli helt overmannet. Målet har vært å gå tilbake til røttene i første og andre utgave av spillet. Du har bare de 7 opprinnelige klanene: Ventrue, Tremere, Toreador, Nosferatu, Gangrel, Brujah og Malkavian, i tillegg til de klanløse Caitiff og Thin Bloods. Spillet går dessuten tilbake til designfilosofien om «personal horror», og mener det.
La oss skru jævelskapen litt opp
Vampire: The Masquerade 5th edition, også kalt V5, er et voksent spill. Jeg vil hevde dette er den mest modige, mest voksne, og mørke versjonen av spillet hittil. I V5 gjør skaperne det klart at man spiller monstre, først og fremst. Dette er absolutt ikke Twilight eller Vampire Diaries. Dette var intensjonen til teamet som står bak, og du kan se det i alt fra reglene til temaene det tar opp. Vampyrer er ikke superhelter med huggtenner, men de tragiske, angstfylte skikkelsene som var beskrevet i de eldre bøkene, men som dessverre ikke var like godt representert i selve systemet.
Dette fokuset på «monsteret» gjør at det er ting i boka jeg finner frastøtende, på kanten, over kanten, og potensielt veldig utfordrende. Det er heldigvis måter å justere graden av jævelskap, og boken er tydelig på at spillerne ikke skal måtte tre for langt ut av komfortsonen for å spille dette. Jeg vil hevde at noen sarte sjeler uansett bare bør finne et annet spill.
Personlig synes jeg det jævligste nye elementet er at blod nå har resonans. Følelseslivet til ofrene dine kan gi deg ulike fordeler, som for eksempel boost til ulike disipliner, eller at du kan spise vanlig mat uten å kaste opp for en natt. Noen vampyrer kan være finne på å avle fram disse følelsene i mennesker de har under sin kontroll. Alt ettersom hvilken resonans de begjærer kan det bestå i langvarig mental tortur, holde dem som sexslaver eller sikkert verre ting (spillere asså…). Noen grupperinger har spesielle resonanser på grunn av livssituasjon; eksempler i boka er blant annet veteraner som sliter med PTSD, eller deprimerte flyktninger på asylmottak. Man skal trå litt varsomt her om ikke spillet skal bli veldig perverst.
Et bedre system
Det er et stort fokus på at spillegruppen skal fungere sammen; et problem Vampire tidligere har hatt pga. de motstridende politiske målene til de ulike klanene. Her har White Wolf tatt inspirasjon fra indie-spill, og lagt stort fokus på å skape en god grobunn for en kampanje før start. Det anbefales at man starter med en «Session 0» hvor rollene, forholdene dem i mellom, biroller og hva målet til hver enkelt og til «The Coterie» skal være. Mye av dette skal noteres ned på et felles ark kalt «the relationship map», som mange kanskje drar kjensel på fra gamle «by Night» bøker. Dette arket skal ligge fremme under spill, og kan fylles inn med nye biroller og andre elementer under spill.
Hunger Dice = Killer App
Før kunne man fort glemme at man spilte vampyrer om spillederen ikke konstant holdt øye med hvor mange «blood points» hver spiller hadde. Nå er det umulig å overse. I stedet for blod-poeng har man nå hunger-terninger. Disse er i en annen farge enn de øvrige terningene; røde er å foretrekke. Når vampyren blir mer sulten, byttes alltid en eller flere terninger, avhengig av hvor sulten man er, med disse røde for alle handlingskast. Kaster man en kritisk suksess (10) eller kritisk bom (1) på en av de røde terningene vil beistet tre frem, og dette kan ha grusomme følger. En kritisk suksess fører fortsatt til suksess for handlingen, men måten det blir gjort på er dyrisk, uten tanke for konsekvenser. En kritisk bom på hunger-terningen kan føre til at vampyren hopper på nærmeste mulige offer eller begår andre dyriske handlinger.
Humanity er fortsatt med, men slik jeg forstår det er det mye lettere å miste menneskeligheten, og tape deg selv til beistet. Hver vampyr har en eller flere «Touchstones», mennesker de bryr seg om, som holder dem fra å miste seg selv for mye. Jeg kan se for meg at disse er helt glimrende for spilledere å bruke for å skape drama.
Jeg kunne gått gjennom hele systemet, men det ville blitt noe tørt å lese gjennom. Kenneth Hite og gjengen har laget en nytolkning av Vampire: The Masquerade som tar det beste fra Vampire: The Requiem, The Masquerade og diverse indiespill, og har skapt en «vampyrsimulator» som ikke føles for komplisert for nybegynnere, eller for minimalistisk for oss veteraner. Denne boken tar ikke for seg alt slik V20 gjorde, men godt er det. Kjenner jeg White Wolf rett kommer det nok tilleggsbøker a plenty snart (Camarilla og Anarch-bøkene kommer i løpet av høsten, og Chicago by Night og Sabbat neste år).
Konklusjon
Med Vampire: The Masquerade 5th Edition er World of Darkness tilbake for full kraft. Det er gjort mange forandringer i systemet, og for meg som veteran blir mye av dette fryktelig uvant, men jeg vet også hvor full av mangler det gamle systemet var. De har bygd det hele opp på nytt med viten om at regler faktisk teller. Det er lett å se at det denne gang har skjedd en monumental utvikling i hvordan spill skrives og spilles. V5 er ikke for alle. Du skal nok ha sans for mørke temaer, skrekk og dystopi skal du få fullt utbytte, men med en riktig gruppe kan nok denne utgaven gi den perfekt mørke og sterke rollespill-opplevelsen du har lengtet etter.
Vampire 5th Edition er på vei til norske butikker som Outland og Spillsjefen. Du kan bestille fysiske bøker rett fra Modiphius eller handle PDF-en hos worldofdarkness.com
