november 18, 2021

Fiksjonsdrevet handling

Fiksjonsdrevet handling. En munnfull. Dette er et begrep ofte brukt av sånne som meg til å beskrive en måte å spille rollespill på. En metode jeg og andre evangelister gjerne fremelsker som den nye vinen. Men som med all vin så kan det bli mye av det gode, og man kan fort virke nedlatende mot dem som fortsatt synes at de gamle vingårdene gir god smak. Så jeg tenkte å se litt på hva som egentlig ligger i begrepet fiksjonsdrevet handling. Hvordan skiller denne metoden seg fra de mer tradisjonelle metodene, og litt om hvorfor overgangen ikke er så stor. For er ikke all rollespilling drevet av fiksjonen?

Tenk deg at du spiller med meg. Min rolle er den brautende barbaren Fafnir, og du spiller den mer utspekulerte trollmannen Iznogood. Akkurat nå har våre roller en liten disputt. De ønsker begge å imponere den barmfagre verthuseierinnen Brynhilda, og en mulighet har oppstått ved å redde henne fra den klåfingrede oppmerksomhet til en kusk. Jeg sier som Fafnir:

“Jeg reiser meg, og ender opp med å dytte bordet så tett opp til veggen at jeg klemmer Iznogood fast, før jeg trekker inn magen og trør til Brynhildas unnsetning.”

“Vent nå litt!” sier du. “Iznogood overdriver gestikuleringen sin sånn at alle ser det, og med høy stemme bruker jeg trylleformularet “Purkas søte purking” til å få kusken til å sovne.”

Hvem av oss redder Brynhilda fra ufine fingre?

Før vi fortsetter denne lille historien, la oss kjapt og enkelt få noen enkle konsepter unna. Ja her kommer litt teoriprat. Vi skal ikke dykke så langt ned, og holde det enkelt, men vi må dyppe tærne litt nedi.

Hva definerer et rollespill?

Det finnes mange definisjoner på hva rollespill er, og mange måter å forklare hva som foregår rundt bordet når en gruppe spiller. Det har også en tendens til å bli litt vagt og følete. For å beskrive hva som skjer må man ta ett skritt tilbake fra samhandlingen og se på det igjennom en vidvinkel-linse. Min foretrukne linse har jeg kalt Dialogmodellen. Enkelt sier den:

“Rollespill er en dialog mellom spillerne, og denne samtalen leder til en delt fantasi, kalt fiksjonen. Hvordan gruppen blir enig om hva som blir akseptert inn i fiksjonen er basert på deres system. System er ett bredt begrep som favner om gruppens interne dynamikk, roller, sedvaner og gjerne en spilltekst. Dette er hvordan gruppen forhandler seg imellom.“

Enda enklere sagt så er rollespill en samtale som skaper en delt fantasi, og bestemmer hvem som kan si hva om hva i denne fantasien, og når og hvordan de kan si dette bestemmes av gruppen.

Hvor mye en gruppe vektlegger forskjellige deler av deres system varierer fra gruppe til gruppe, også internt i en gruppe fra økt til økt, eller øyeblikk til øyeblikk. Det blir derfor fort veldig vanskelig å snakke om hvordan ett spill eller en spillmetode virker, som gjør at nerder som meg gjerne fokuserer på spillteksten. Dette fordi det gjerne er det elementet flere grupper har til felles.

Metoden

En spilltekst, eller “spillet”, sies å ha en metode. Dette er summen av alt i spillteksten. Det er miljø, illustrasjoner, ordvalg, råd, vink, føringer og regler. Når man snakker om forskjellige spill er det lett å fokusere kun på reglene, men det er spillets metode som helhet som påvirker gruppens samtale. Ja det er fult mulig å velge og vrake, som når man tar en verden man liker godt, men spiller den med ett helt annet regelsett. For å gjøre dette litt lettere skal jeg gjøre nettopp det.

Fiksjonsdrevet handling kan sies å ha sine røtter i Apocalypse World, og alle “Powered by the Apocalypse” spillene som tok sin inspirasjon derfra. Nå er det nesten like mange spill som er inspirert av Blades in the Dark, og disse går under paraplyen “Forged in the Dark”. Mange andre spill deler samme DNA, slik som en del av mine egne R.I.S.K og R.U.S.K bidrag. Så jeg skal velge og vrake selv, og holde meg til en generelt forenklet metode basert på føringer og regler som går igjen.

Jeg kommer til å gjøre det samme med mer tradisjonelle spill, og generalisere litt. Dette for å holde oss godt i strandkanten av teorisjøen.

Huff. Mye tørt her nå. Så la oss titte litt på historien om Fafnir, Iznogood, og den, ikke så hjelpeløse som de tror, Brynhilda. Gjennom linsen ser vi at vår spilleder har presentert en situasjon som vi begge har reagert på, og vi ser den vennskaplige rivaliseringen mellom Iznogood og Fafnir.

Vi har en fiksjon. Og vi har to handlinger basert på denne. 

  • Frutimme i nød -> Helter trør til.

  • Fiksjon – > Handling.

I en mer tradisjonell metode så vil vi begge beskrive litt mer hva vi gjør, støtte oss på hva rollene våre kan, og avgjøre rekkefølgen av handlingen våre. Så ser vi hvordan den av oss som går først klarer seg (om utfallet blir en del av fiksjonen) og går det bra så faller den andre handlingen bort, eller blir avbrutt. Spilleder forteller videre og Brynhilda blir mindre sjarmert enn våre helter trodde, for hun er en sterk uavhengig kvinne, som ikke trenger hjelp av to fyllesvin.

  • Så, vi har Fiksjon -> Handlinger (Hva, hvordan og hvorfor) -> Rekkefølge -> Utfall handling 1 -> Mulig utfall handling 2 -> Fiksjon.

  • Forenklet Fiksjon -> Forhandling -> Fiksjon.

Denne historien fortsetter med at:

Før Fafnir får reist seg så gestikulerer Iznogood voldsomt og maner på mystiske krefter som gjør at den slibrige kusken sovner over bordet og snorker som en gris. Fafnir, som ennå ikke har handlet blir da bare sittende. Brynhilda kommer over og er fly forbannet fordi hun kunne solgt mye mer øl til kusken. Dette forventer hun nå at trollmannen dekker opp. Dette humrer Fafnir godt i skjegget av.

I denne andre vinflasken har vi samme utgangspunkt, men vi forholder oss til en metode som er basert på de følgende elementene:

  • Vi spiller for å se hva som skjer.

  • Hvis noe skjer, så si ja eller gjør noe.

  • Når du har gjort noe, bygg på utfallet og gå videre.

Det ser jo likt ut med metoden ovenfor gjør det ikke? Det er en liten, men vesentlig forskjell, nemlig ordene: Hvis noe skjer.

Dette er ikke muligheten for at noe går inn i fiksjonen. Dette betyr at noe er en del av fiksjonen allerede. Det skjer!

Så når jeg sier at Fafnir reiser seg så har dette skjedd. Eller i det minste begynt å skje. Og du, om du ikke vil at Fafnir skal stjele showet, så må du la Iznogood handle. Du må ta høyde for hva jeg har sagt skjer, og bake dette inn i Iznogoods handling. Siden du prøver å gjøre noe før min handling (noe skjer) så må jeg si ja til det eller gjøre noe. For å holde det enkelt velger jeg å ikke gjøre noe.

Iznogood begynner på trylleformelen. Vi ser hvordan den handlingen går, påvirket av hva Fafnir allerede har gjort. Du lykkes og fortellingen går over til spillederen. Så vi har:

  • Fiksjon -> Handling (Hva, hvordan, hvorfor) -> Fiksjon -> Handling (Hva, hvordan, hvorfor) -> Utfall ->Fiksjon.

  • Forenklet: Fiksjon -> Forhandling -> Fiksjon -> Forhandling -> Fiksjon

Historien her blir at:

Fafnir reiser seg med et brak, som får trollmannen Iznogood til å gestikulere vilt imens han hurtig maner frem mystiske krefter. Kusken sovner straks og snorker salig over bordet. Alle i vertshuset snur seg og ser på duoen: Fafnir som står som en ustø bauta og Iznogood som smiler mindre og mindre ettersom han merker at Brynhilda ikke er den takknemlige og hengivne piken han trodde. I stedet er hun en sint innehaver som nettopp har tapt penger fordi to eventyrere skulle leke helter. Som om hun ikke kunne taklet en full kusk!

I den tradisjonelle metoden har vi en liten boble rundt forhandlingen om hva som blir sant. Vi har situasjonen før og vi har situasjonen etterpå. I tillegg så har jeg, fordi min handling ble trumfet av din, ikke bidratt til fiksjonen etterpå.

  • I den fiksjonsdrevne metoden har vi fiksjonen før, vi har fiksjonen underveis, og vi har fiksjon etterpå. Vi har begge bidratt til det som kommer etterpå.

  • Merk at det ikke er snakk om en forskjell i flyt, det vil si hvor smidig en som gruppe går fra at noe blir sagt til det sklir inn i den delte fantasien. Det er en helt annen artikkel.

Det vi har derimot er en måte å spille på hvor den delte fantasien utvikler seg hele tiden og fortløpende, selv imens vi forhandler om hva som skal skje. Fafnir reiser seg og skubber borti bordet. Iznogood må skynde seg å få trylleformularet av gårde, Fafnir har ikke kommet seg fra bordet før kusken sovner og blir liten i forhold til Bierfrauen som kommer mot dem som en tordnende okse. Siden Fafnir står og ikke har gjort noe enda, kanskje han prøver å smyge seg ut for å pisse? Vi spiller or å se hva som skjer, basert på det som skjer. Det er hele tiden ballkasting imellom spillerne (ja spilleder er en av dem) og dette tvinger frem uforutsigbare samtaler.

Klarer man å få til dette. Så har man fått til essensen i fiksjonsdrevet handling. Mange av spillene basert på denne metoden har andre grep, som at spillere eier deler av spillverden og dermed kan komme, eller skal komme, med detaljer om denne. De har trekk som driver spillet i en retning eller en annen alt etter hva terningene sier og spilleren velger. Noen har strukturer som deler spilløkten opp i sekvenser med forskjellig fokus. Og mye av dette kan virke slitsomt og uvant på spillere som kommer fra den tradisjonelle metoden. Ja, faktisk kan det være at det ikke faller i smak i det hele tatt. Det betyr ikke at dette er en del av den fiksjonsdrevne metoden.

Kjernen i metoden er de tre metodiske skrittene her:

  • Spill for å se hva som skjer.

  • Hvis noe skjer, si ja eller gjør noe.

  • Når noe har blitt gjort, bygg på utfallet og gå videre.

Gjør du dette, fordi alt rollespill til slutt kommer tilbake til at man er en gruppe som deler en fantasi, så kan du spille med fiksjonsdrevet handling, uansett hvilken vinflaske du har plukket ned fra hylla. For er ikke alt rollespill drevet av fiksjon?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.